Siden jeg var lita har Colombia vært noe spesielt for meg. Når jeg hørte om Colombia – spisset jeg ørene og fulgte godt med. Da jeg var ca 12 år begynte jeg og Maria Torp, kusina mi, å lage armbånd som vi solgte på utsiden av butikken til inntekt for gatebarn i Colombia. I 2005 fikk jeg en tur fra menigheten til Colombia for å besøke Svein Flaten. Så Erling, Jan Terje og jeg reiste nedover i april 2005. Før denne turen sa Erling en gang til meg: ”Så skal vi se, du kommer vel tilbake og vil bli misjonær i Colombia.” Dette trodde ikke jeg på – for jeg tenkte hele tiden at misjonær ikke var noe for meg – men jeg ville jo veldig gjerne reise på tur for å se dette landet som lenge hadde vært noe spesielt for meg.
Dette var en tur der vi fikk se masse av Colombia, vi fikk møte mennesker og vi fikk en smakebit av et land som vi alle hadde hørt masse om. Denne turen gjorde noe med meg, møtet med mennesker – og spesielt barna på rehabiliteringsgården fikk meg til å tenke. Jeg fikk et enda større hjerte for Colombia – og enkeltmenneskene som jeg hadde møtt. Jeg kunne ikke snakke med de, men det ville jeg veldig gjerne.
Da vi var kommet tilbake til Norge – og etter et møte husker jeg det var mange som sa til meg: ”Ja, nå vil du vel tilbake nå?” Denne gangen trodde jeg mer på det, jeg kunne ikke si et klart nei. Men, det var viktig for meg å få det bekreftet at det var det jeg skulle. Og jeg visste at første mulighet for meg å reise for å jobbe i Colombia var når jeg var 22 år – for det var aldersgrensa. Men, siden turen jeg var på ba jeg om at Gud måtte vise hva jeg skulle, og hvis det var meningen at jeg skulle til Colombia måtte han legge det slik til rette for meg at det var det jeg skulle.
Tiden gikk – og mine planer om å studere økonomi i Kristiansand etter videregående nærmet seg mer og mer å bli virkelig. Jeg hadde ikke planer om verken bibelskole eller folkehøyskole. Og ingen av skolene som har utveksling, har utveksling til Colombia. Men, selv om planen var og lenge hadde vært å studere – var jeg også åpen for at hvis noe kom plutselig på, noe som jeg virkelig hadde lyst til, skulle jeg gjøre det!
Da vi kom til slutten av januar siste året på videregående – satt jeg en dag og ville gå inn for å se hvordan det var med de som jobbet i Colombia som misjonærer. Og på forsiden stod det med stor skrift: ”Er du 18 år og vil til Colombia?” – Dette spørsmålet var der, rett foran ansiktet på meg – det føltes som et bønnesvar – og svaret mitt var jo selvfølgelig ja. Så da las jeg litt mer om dette, kontaktet han som var ansvarlig for det – og i mars sendte jeg søknad.
Etter ca en måned fikk jeg et brev i posten – og der stod det at jeg var invitert på intervju. Det var en dag der alle som hadde søkt skulle bli intervjuet – og jeg fikk et lite håp. 1 mai var intervju-dagen. Det var en flott dag – og jeg tenkte at om ikke jeg kom til å bli valgt nå – var i alle fall denne dagen en god erfaring. Jeg reiste rett fra intervjuet til Paris i uvitenhet. (klassen min var på skoletur på den tiden – og jeg måtte reise etter for ikke å gå glipp av intervjuet)
4 mai – da jeg var i Notre Dame i Paris ringte det fra Norge. Det var Øyvind Slåtta – en av de som hadde vært med på å intervjue meg. Og etter litt småprat sier han: ”Vi har valgt å sende deg til Colombia i september 2007”.
Jeg tror det er viktig at vi alle er åpne for det Gud har for oss. Det å slippe Gud til i livet vårt for å styre. Jeg tror ikke hans plan for deg er at du skal til Afrika hvis det er noe du absolutt ikke klarer. Men – noen ganger kan hans plan være noe helt annet enn det vi først tenker, men når han sender oss ut – om det er til Colombia, eller om det er å være på Vegårshei – tror jeg han vil utruste oss med det vi trenger, han vil hjelpe oss og bevare oss. Han vil fylle oss med sin kraft og sin kjærlighet. Og vanskelige tider det kommer det alltid til å være – men han vil være med da også.”
